Vidkun Quisling: Andre om Quisling

«... og jeg er sikker på at jeg snakker på alle kameratenes vegne, når jeg betegner han som en meget trofast, snill og god venn. Han var overordentlig lærd etter våre begreper, vi så opp til ham, ja jeg tør si, at vi satte ham opp på en pidestall, og det mener jeg å kunne si ikke bare på egne vegne, men på hele klassens vegne.»

- Vitne Vilhelm Ullmann 59 år, rektor, under straffesaken mot Quisling den 5. september 1945.

Om tida på gymnasiet i Skien der Quisling gikk fra 1902 til 1905.

Kilde:
Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, Eidsivating lagstols landssvik-
avdeling, Oslo 1946

Lukk

Guttene på Latinskolen i Skien var som gutter flest. Rett som det var foregikk det et oppgjør på tørre never. Og da utfoldet de sitt eget seremoniell, med sekundanter og alt til faget henhørende. En dag kom turen til Vidkun. Motstanderen var en kraftig plugg, skolens sterkeste ble det sagt. Vidkun var selv en solid bondegutt med store krefter, men hittil hadde ingen sett ham i aksjon. En venn frå klassen under, Finn Münster, den senere olympiamester og bergverksdirektør, fikk i opp- drag å være hans sekundant. Og		han har gitt en skildring av forløpet: Motstanderen sto og så seg omkring. Vidkun la vesken og luen fra seg. Og så, uten å si et ord, gjøv han løs på den annen og slo ham i bakken med et voldsomt slag mot ansiktet. Like taus plukket han opp vesken og luen og vandret rolig sin vei. Lynoverfallet vakte bestyrtelse i kamerat- kretsen. Vidkun hadde ikke avventet sekundantenes klar- signal. Han hadde satt seg ut over spillereglene. Hadde han angst for å bli den tapende? Erindringen om slagsmålet
		Neste side >> Lukk

senket seg dypt i hans bevissthet og underbevissthet. Det skjønner man aller best når man tar for seg Quislings impulsive og spontane forklar- ing på dettepunkt under rettssaken i 1945: «Siden man er begynt å psykoanalysere folk, vil eg nevne et tilfelle fra da eg var skolegutt, hvor eg hadde en god venn som forrådte meg. Eg slo ham nesten i hjel for det. Han forrådte meg, og eg slo ham så å si fordervet fordi han hadde forrådt vårt vennskap.» Senere i livet skulle han alltid bli «forrådt». Ordet gikk igjen,		oftere og stadig sterkere. Eksemplet fra skolegården ble symptomatisk for hans holdning også i det større samfunn, under arbeidet i bonderegjeringene, under sammenstøtene med det parlamentariske system og dets spilleregler, under oppgjøret innen Nasjonal Samling og i okkupasjonstiden. På samme måte som han søkte å rasjonalisere sine motiver for slaget mot «vennen», prøvde han å forskjønne bakgrunnen for sine politiske skritt. Han mente alltid noe annet, Det «virkelige» forhold måtte fram.
<< Forrige side		Neste side >> Lukk

Forsøket på å unndra seg konfrontasjonen, av redsel for å bli berøvet illusjonen, skulle bli skjebnesvangert for Quisling."

Kilde: Hartmann, Sverre: Fører uten folk - Forsvarsminister Quisling - hans bakgrunn og vei inn norsk politikk. Tiden Norsk Forlag Oslo 1959, revidert utgave 1970.

<< Forrige side

Lukk

«At det arbeide Nansenkommi- sjonen har utført og som Ukrainas Røde Kors har hatt æren av å yde sin medvirkning til i egenskap av mellemledd, er blitt så vellykket, tilskriver vi for en stor del Deres personlige egenskaper. Deres takt og Deres uegennyttige og opriktige kjærlighet til vårt land og vårt folk. Vi håper at De alltid til å kunne glede Dem ved sundhet og fremgang i livet.»		Kilde: Takkeskrivelse fra Sentralstyret i Ukranias Røde Kors 1923. Gjengitt i Boken om Vidkun Quisling. Blix forlag, Oslo 1940.
		Lukk

Og nu hadde Nansen, fra sitt kontor i N.F. i Genéve, fått anmodning om å be Quisling påta seg oppgaven: (å få på fote forholdet mellom den sovjetiske og bulgarske regjering for å repatriere russiske flyktninger i Bulgaria) «Og eg er helt enig med major Johnson og Frick og Gorvin, at vi ikke kunne få noen bedre mann til det enn Dem, hvis det er Dem mulig å påta Dem hvervet». Quisling hadde Sovjet-regjeringens tillit, skrev Nansen. Og det var viktig for å få russerne til å oppta forbindelsen med Bulgaria.		Det gjaldt mange tusen russiske flyktningers velferd. Nansen sto akkurat på reisefot. Han skulle så gjerne ha talt med Quisling og takket ham personlig for hans ypperlige arbeid i Russland. I stedet måtte han nu gjøre det skriftlig. «De vet sikkert selv av hvor stor verdi dette arbeide har vært, og det har for mig vært en stor trøst å vite vårt arbeide der så godt ivaretatt.» Brevet var undertegnet med «Deres takknemlige». Dette var en uforbeholden takk og erkjent- lighet fra Nansens side.
		Neste side >> Lukk

Kilde: Hartmann, Sverre: Fører uten folk: Forsvarsminister Quisling - hans bakgrunn og vei inn norsk politikk, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1959, revidert utgave 1970.
<< Forrige side		Lukk

«Dette rasevrøvlet er typisk for alle reaksjonære nasjon- alistbevegelser. Hensikten er klar: Man vil skape et stemningsmessig grunnlag for en fascistisk og chauvinistisk politikk. Raselæren brukes som et slags brennevin til å omtåke folkets forstand, gjøre det politisk utilregnelig i sin nasjonalistiske stormannsgal- skap, så at det drukkent kan ledes dit de reaksjonære lederne vil. Det kan innvendes

at der er noen forskjell mellem nazienes vidunderlige teorier og hr. Quislings. Javel, man har gradsforskjellen. Men vesensforskjellen, hvor er den? Naziene har trukket noen flere konklusjoner, det er hele saken.»

Utdraget er henta fra en art-
ikkel i Dagbladet den 15. april 1932. Les hele artikkelen her.

Lukk

«Denne mannen er det som nå er kommet dit at han står og plaprer nazistisk råskap mot jødene i et foredrag torsdag, så usammenhengende, så ulogisk og fylt av selv- motsigelser, så sørgelig fritt for stringent tenkning og så spekket med fraser, at det vilde være fiasko av en middelskolegutt i skolelaget.»

Utdraget er henta fra en artikkel i Dagbladet den 3. desember 1938.

Les hele artikkelen her.

Lukk

«Mannen er anstendig, men dum.» - Josef Terboven (1898 - 1945), Reichskommissar i Norge 1940 - 45, etter sitt første møte med Quisling 23. april 1940.

Kilde:
Nøkleby, Berit: Josef Terboven - Hitlers mann i Norge. Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1992

Mannen var langsom, nølende og treg; «ikke den skikkede personlighet» til å lede et nasjonalsosialistisk parti.

«Dum i potens», skal riks-
kommissaren også ha sagt etterpå.

Kilde:
Dahl, Hans Fredrik: Vidkun Quisling - En fører for fall, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 1992

Generelt hadde Terboven inntrykk av at Quisling forsøkte å kopiere Hitler i mangt og mye. Quisling var i denne forbindelse svært opptatt av hvordan partiuniformen skulle se ut, noe han stadig kom

Neste side >> Lukk

tilbake til i sin samtale med Terboven.

Kilde:
Høidal, Oddvar: Quisling
- En studie i landssvik, Universitetsforlaget AS, 1988

<< Forrige side

Lukk

Med brennende iver - og sikkert ofte naget av den frykteligste angst for vårt villedte folks skjebne - har Quisling uten ophør kjempet for å bevare Norges frihet og selvstendighet gjennem de store omveltninger som han alt for lengst har forutsett og - forutsagt. Uten tanke på egen vinning, og uten å la sig stanse av den sjofle personforfølg- else, har han arbeidet mot dette store mål, ofret all sin tid, alle sine krefter og alle sine midler for å redde det folk som ikke vilde forstå.		Kilde: Skancke, Ragnar: Boken om Quisling, Blix forlag, 1940
		Lukk

Under den nødstilstand folket vårt har gjennomgått de siste årene, er drømmen om og kampen for å få sin egen riksstyrer endelig blitt til virkelighet. 1. februar 1942 overtok en norsk mann atter styringen av Norges skjebne. Vidkun Quisling, den nye riksstyrer, er født og oppfostret i Fyresdal i Telemark, der hans ætt er kjent så langt tilbake som til 14-hundretallet. Ellers er ætten Quisling utbredt over hele Telemark. For den som vet hva Telemark har betydd for bevaringen av norsk kultur og		egenart, overrasker det ikke at denne landsdel har fostret den mann som i nødens og ydmykelsens tunge stund steg fram som det nasjonale Norges redningsmann. Etter at inter- nasjonalistene, de fargeløse såkalte nordmenn, hadde spilt fallitt og det tyktes være ute med Norge som fritt og selvstendig rike, trådte Vidkun Quisling uredd fram for å berge fedrelandet. Takket være hans seige og aldri sviktende kamp, båret fram av hans norske sinn og dype nasjonale ansvars- kjensle, har Norge i dag sitt
		Neste side >> Lukk

eget riksstyre.

Den 1. februar vil derfor gå inn i historien som en av våre største nasjonale merkedager. Etter en seks hundreårig lagnadsstrid har Norge endelig fått en nordmann til styres- mann.

Kilde:
Waage, Christian: Helter og høvdinger, Centralforlaget, Oslo 1942

<< Forrige side

Lukk

Han har en sterk tilbøyelighet til å undervurdere motstanderens synsmåter, men han er ikke utilgjengelig for motargumenter. Han er i det hele svært lett å diskutere med, og han forstår fullt ut å vurdere motstanderens standpunkt eller de innvendinger man kommer med. Så man kan ikke si at det er noen fikse ideer eller vrangdommer, som kan tyde på noe sinnsykt hos ham.

- Sakkyndig Jon Leikvam, 46 år, overlege ved fengselssykehuset og lege ved fengslene.

Kilde:
Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, Eidsivating lagstols landssvik-
avdeling, Oslo 1946.

Lukk

I Høyesterett fremla dr. Leikvam ytterligere opplysning- er om hva den psykiatriske undersøkelsen hadde vist. Han fortalte at han hadde møtt Quisling åtte - ti ganger før den 18. juni og snakket med ham om en rekke forskjellige spørsmål. Han fant at tiltalte hadde «forbausende skarp logisk sans», ofte ledsaget av «dyp innsikt og omfattende kunnskaper». Dette bekreftet den alminnelige opp- fatning at Quisling var intelligent og belest. Leikvam bemerket imidlertid at Quislings holdning

var «paranoid betont».
Ifølge Leikvam hadde den paranoid betonte holdningen vært til stede siden barn- dommen: «En sjenert, sky og forlegen karakter med voldsom trang til å hevde seg». Leikvam uttalte videre at Quisling hadde en «utpreget evne til å fortrenge de handlingene han vanskelig kan forsvare nå».

Kilde:
Høidal, Oddvar: Quisling - En studie i landssvik, Univers- itetsforlaget AS, 1988

Lukk

Norge er eskapismens land, hvor alle ønsker å komme bort, flukten fra virkeligheten er likesom det store mål, her skal ikke kjensgjerningene sees i øynene, her skal man unngå dem, Peer Gynts drømmeverden. Fra slik innstilling skriver seg den overveldende likegyldighet som gikk forut for den tyske invasjon og den påfølgende flukt av tusener av nordmenn inn i skogene, til Sverige eller til England. Herfra skriver seg det forhold, at Vidkun Quisling ble så upopulær. Han begikk den synd - som der ikke finnes

tilgivelse for i Norge - at han så realitetene i øynene og søkte å finne en fornuftig løsning på problemene.

Kilde:
Hewins, Ralph: Quisling - Prophet without Honour, W.H. Allen London, 1965

Lukk

Hans Fredrik Dahl:
1,4 millioner mennesker ble i nødsåret 1922 regelmessig bespist i Nansenhjelpens brogede regi, hvorav ca. 200 000 i Ukraina. Til sammen ble, etter en generell oppsummering, l million ukraineres liv reddet av ARA og Nansenhjelpen sammen- lagt i 1922, derav 200 000 under Quislings administrasjon. ..
Innen Nansenhjelpen hadde Quisling en spesiell og over- ordnet rolle, som stedlig repre- sentant i det største distrikt som ble lagt under noen enkelt

administrasjon.

Oddvar Høidal:
Det har vært mye strid i forbindelse med hans arbeid i Russland under Nansen, og dette henger naturligvis sammen med Quislings senere virksomhet. De som støtter ham, har bestandig lagt overdreven vekt på alt hva lederen deres hadde befatning med, mens hans kritikere gjerne har bagatellisert hans betydning. Quisling selv var alltid inter- essert i å sette sin egen stilling i et mest mulig flatterende lys.
..

Neste side >> Lukk

Quislings oppgaver som leder for Kharkov-kontoret var begrensede. Han måtte sette beslutninger ut i livet og følge instrukser han fikk fra høyere hold. Han fikk varene som var øremerket for hans distrikt, leverte dem til de lokale myndigheter og prøvde i størst mulig utstrekning å se til at hjelpen nådde frem til ofrene den var beregnet på. .. Hjelpearbeidet hans i Ukraina i 1922 strakte seg ikke over noen lang periode. Det ble avsluttet sent i august, etter at han hadde		oppholdt seg i Ukraina et halvt års tid.
<< Forrige side		Lukk

Med mindre verden er befolket av genier, er dette en uholdbar påstand. Quislings manuskripter om universalismen viser en umoden, om en flittig og flink skolegutt, men uten noe spesielt talent, heller en sjenert og selvbevisst ung mann. Engstelig og redd for alt som kunne tenkes å være syndig, deriblant kortspill, og som nesten i trass brukte all sin tid til å studere - han var allerede blitt en stormannsgal einstøing.
..

Utdrag fra boka A Nazi Interior, kapittel 24, The Heart of the Matter

Les hele teksten her

Lukk

Av og til kommer man inn på noen spor. En mulig grunn til at dette har blitt et spor, er et utsagn fra Benjamin Vogt i hans Quislingbiografi fra 1965. Han kommenterer spørsmålet om hvorvidt den store landssvikeren hadde vært gal. Nei, mener han: «Det uhyggelige ved ham er ikkje noe abnormt, men en skremmende form for normal- itet.» Grandiose fantasier om storhet og kontroll lever side om side med lav selvfølelse og følelse av ikke-kontroll. Gran- diositeten kan kjennes god, men den er skjør. Når Quisling ble		presset, kunne masken av sindig taushet revne, og han brøt ut i ukontrollert raseri. Det skam- fulle og det skamløse er ofte to sider av samme sjel. Quislings individualitet ble monstrøs. Hans bidrag til svikets psykologi er ikke minst hans manglende evne og vilje til å forholde seg til de andre. Han hadde ingen fortrolige. Han gikk sine egne veier, uten de korrigeringer som medansvar og felles normer kan gi. Han levde det gyntske seg selv nok. Fordi han alltid fulgte seg selv, ble han en quisling.
		Neste side >> Lukk

Kilde:
Skårderud, Finn: Svikets psyko- logi, Tidsskriftet Psykisk helse, nr. 3 - 2005.

Hele artikkelen kan du lese her.

<< Forrige side

Lukk